7.november 2008

Arica, ChileI dag skal vi på en helt spesiell tur. Vi skal besøke Lauca Nasjonalpark, som ligger på hele 4600 meters høyde, helt på grensa til Bolivia. Det er en strabasiøs tur, på tross av at vi sitter mesteparten av tiden i en buss. Bare det å forflytte seg så høyt, setter kroppen på prøve..

Vi har forberedt oss i to dager allerede, bla med noen spesielle tabletter- med vanndrivende effekt. Disse har som hensikt å forberede kroppen på høyden ved å transportere vesken i kroppen dit den trengs mest; ut i blodomløpet......

De medisinske termene er jeg litt usikker på, men den faktiske effekten er ikke vanskelig å tolke, vi har tisset i ett kjør de siste to dagene!! Videre har vi ikke drukket alkohol, ikke røyka, ikke spist store måltider, sovet mye og drukket stoore mengder med vann.

Ka gjør en ikkje førr å kom sæ ut på tur?

Første stopp på turen var den lille landsbyen Putre, hvor vi fikk omvisning i kirka - San Jeronimo. Ei ganske så enkel og ordinær kirke ved første øyekast
Ikke før du kommer inn og kaster et blikk opp i taket, ser du hvorfor kirka er berømt.. De har saget hull i taket, løfta det og malt bilde av Jesus, slik at han liksom kikker ned i kirkerommet... Høyt henger han og allmektig er han................................

Kirkegården var et fargesprakende vell av plastblomster og silkeblomster. De vet å hedre sine kjære i dette katolske landet.............................

Nå beveger vi oss sakte, men sikkert oppover i dalen. Samtidig letter tåka, og en klar, blå himmel åpenbarer seg................

Første matpause er i Zapahuira, en bitteliten landsby. Vel, egentlig er det bare en slags veikro, hvor man rett og slett stopper for å drikke te!

Te og te, fru Blom - det vi drikker er te trukket på Coca-blader! Ikke Coca som i Coca Cola, men blader fra Kokaplanten, som også benyttes av de litt mer sofistikerte......

Kokaplanten har sine fordeler, og skal også motvirke høydesyke, og vi er lutter øre....
Det smakte ikke no særlig, men tygger man disse bladene en stund, blir det visst gode greier!

Sonja, Else Kristin og en kaktus..........og kaktusen er den i midten....

Nå er vi kommet opp i ca 3000 meters høyde!

Et snev av høydesyke, kureres med litt oksygen!

Paulina ergudien vår, og Jorge er paramedic, og tok seg av de som trengte litt surstoff underveis.

Rundt Chungara-innsjøen finnes ti vulkaner som alle ligger på høyder over 6000 meter.

I slik høyde er det ikke mye man greier å gjøre. Kroppen blir tung og litt umedgjørlig , og man blir fort andpusten...( trenger vel ikke høyde for å føle disse symtomene......)

Man har bare 25% av det normale oksygenopptaket, og da må man spare på kreftene.......

Posering foran kamera er ikke krevende, så vi dro gang en heftig fotosession!

4600 meter!

Ei lita sammenlikning: Galdhøypiggen er 2469 og Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjell, er bare 200 meter høyere enn vi er nå!

Solfaktor 50, solbriller og noe på hodet; standardutrustninga vår! Ozonlaget er tynt som papir, og vi tar ingen sjanser...........

Else Kristine og jeg poserer velvillige- noe må man jo finne på i 4600 meters høyde!

Vi fikk med oss litt shopping i 4600 meters høyde !

Vi befinner oss altså i en av verdens vakreste nasjonalparker, en park som er Chiles store stolthet. I dette naturreservatet ligger også innsjøen Chungara, en av verdens høyest beliggende.

Blir liksom ikke lei av å fotografere dette fjellet............. og innsjøen Chungara. I bakgrunnen beiter Alpakka, Lama, Guanako og Vikuña, som faktisk er ulike sør-amerikanske kameltyper.

Vikuñaen er spesiellt eksklusiv; hvert voksent dyr gir bare 250 gram ull hvert år. Når man så kan selge denne ulla for 3000 kr (2002) pr kilo, kan man selv tenke.......

Det hadde blitt dyre votter, det.....................

En aldri så liten sandstorm fikk vi også med oss

Sukkertoppene eller Twin Peaks ble de kalt, den bakerste av disse to ligger faktisk i Bolivia

Sonja flirter heftig med en tam lama.....................

Det ble mye drikking på denne turen!

Vi følger imidlertid bare legens ordre - og drikker flere flasker med vann i løpet av den 11 timers lange turen!

Strikking er en hyggelig syssel, selv om en bare har simpelt lammeullgarn å forlyste seg med .................

Man blir trøtt i høyden, men dette er bare en liten gjesp, ifølge Else Kristine.....

Så sa hun ikke mer på ei lang, lang stund................

Siste stopp på turen var landsbyen Parinacota, med 18 innbyggere, 1 skole, 4 elever, 1 lærer og 1 inspektør!

Hva de skal med en inspektør på ei så lita skole, vet ikke jeg..........

Sonja utsetter seg for lopper, lus og andre bugs- men det er det visst verd (:
Det er noe med meg og kirker,- finner dem umåtelig fasinerende, liker å studere dem, fotografere dem............................man trenger jo ikke gå inn................ Klokketårnet i Parinacota

Sonja utenfor.....kirka i Parinacota

Et siste lokalt marked fikk vi også med oss før vi satte kursen mot Arica, hvor Fram ligger og venter på oss

En fabelaktig flott tur, og det beste ved den er at vi har mistet ca 1/2 kg kroppsfett pga den store høyden......................det hadde gjort seg med en 10-15 turer til..........