14.oktober 2008

Vi går om bord i Fram!

Endelig er dagen kommet og vi kan gå om bord i Fram!
Føttene verker etter flere mil i New Yorks asfaltbelagte gater, ryggene er støle etter tunge sekker med innkjøpte suvenirer og gaver til de der hjemme i gamlelandet og pengeboka og kredittkortene jamrer fortvilet etter flere dagers rovdrift.

Nu skal det bli godt med flere ukers slaraffenliv!
Vi blir henta(noe forsinket, må jeg her bemerke!) av en sjåfør som agenten har bestillt til oss, og kjørt ned til Pir 90 hvor kjære, gamle Fram ligger og venter på oss(og en 50-60 andre påstigende passasjerer)

Også her blir vi konfrontert med noen nidkjære security-folk som oppfører seg som om vi har bagasjen full av bomber! Flere omganger med gjennomlysning av bager, belter og sko som må av, før vi endelig kan entre den stolte skute.

Det er et lite kultursjokk å endelig møte folk som snakker norsk igjen, så vi knoter nesten litt i begynnelsen…. Rett i spisesalen bærer det for å innta noen lekre små knekkebrød med masse deilig smør og brunost på.

Jeg tar helt av og drikker til om med melk – den typen melk med flere måneders holdbarhet, ikke helt Tine, men jeg drikker tappert mens jeg lovpriser melkas fortreffelighet, uten å overbevise ungene, som klokelig holder seg til eplejuice!

Vi blir installert i våre lugarer; ungene deler en på styrbord side, rett bak kapteinslugaren, mens min ligger tilsvarende på babord. Vi oppholder oss jo for det meste inne hos Rune, siden han har god plass, men det er nødvendig med mer plass til klær og alt det andre vi har med oss!

Her følger bilder av ungenes lugar........................

Jeg synes dessuten at det er helt skjønt å ha mitt eget territorium. Det føles nesten som å bo på hybel igjen… Og til alle dere som har vært hjemme hos oss: Jeg er egentlig et utpreget ORDENSMENNESKE!.....og det preger mitt nye hjem om bord!!! Dokumentasjon følger senere, når jeg har fått pakket ordentlig ut og kommet i orden; rydda litt, rett og slett...

Kl 1700 er vi klare for avgang, og det er en helt spesiell følelse å stå ute på dekk å se Frihetsgudinnen, Empire State Building og alt det andre gli forbi oss når vi seiler nedover Hudson River i vakker solnedgang. Dette ble nesten poetisk;men det er sant!Losen forlater oss et par timer senere, samtidig som sola går ned, og nå er vi overlatt til oss selv ute på det store havet på vei sørover langs USAs langstrakte kyst........
Vi tar tidlig kveld, sjølufta tar på, den og……………………………